Nedtrapping - en vei inn til deg selv

For mange av oss handlet veien inn i psykisk uhelse og medisinering om en vei bort fra oss selv og det som kjentes for vondt, for vanskelig eller for skremmende. En «dempet versjon» av oss selv, der følelser, tanker og minner var mindre påtrengende, kunne være enklere, og kanskje nødvendig når det stormet som verst.

Samtidig erfarte vi at medikamentene bidrog til at vi fortsatte en vei bort fra oss selv, og at lindringen som medisinene gav, ikke løste noe av det vi forsøkte å fjerne oss og flykte fra, og på sikt bidrog det også til en forsterking av symptomene og lidelsen. I tillegg gir medikamentene ofte utilsiktede virkninger, og kan skape nye og flere symptomer som kan komplisere det hele. Mange har stilt spørsmål om, «hva er meg og hva er medisinene»?  Å trappe ned og komme ut av medisineringen, ble da en mulighet til å finne en vei tilbake til oss selv. 

Mange opplever at ønsket om «bli seg selv igjen», er en viktig del av motivasjonen til å trappe ned. Demping av symptomer gjør ikke noe med årsakene bak, og kan samtidig innebære at man gradvis mister kontakt med seg selv, og at det blir en distanse og en frakobling fra eget indre liv og identitet, som kan være både fremmedgjørende og skremmende. Å ta valget om å gradvis bli mer tilstede, og lære seg å håndtere det man kjenner på en annen måte, blir for mange viktig på veien til å få det bedre. Sånn sett handler nedtrapping både om å avvenne kroppen fra medikamentene (avmedisinering), gjennom en langsom nedtrapping, samtidig som man kan utforske hva som skjer på innsiden, og hvordan forholde seg til det.

Å trappe ned på medikamenter, vil gi gradvis mer tilgang til eget indre liv som medikamentene har dempet og lagt lokk på. Mange kjenner seg mer levende, men også de smertefulle og vonde tankene og følelsene kan bli mer fremtredende. Å bruke medisiner innebærer ofte en forståelse av at dette vonde er noe som må bort. Men ofte vil vi erfare at jo mer vi forsøker å dempe og fjerne det som er smertefullt, så mister vi også muligheten til å forstå det vår egen kropp og psyke prøver å formidle. Da gir det ikke mening å tro at symptomene er sykdom eller noe vi må fjerne, men at det er viktig kommunikasjon fra vår egen kropp. Når noe er vondt, så er det det av en grunn. Det er heller ikke farlig selv om det kan kjennes slik. I denne forståelsen er ikke kroppen og det vi opplever en fiende som må bekjempes, men heller en venn som trenger å bli forstått, akseptert og anerkjent, og aller mest av oss selv. 

Spørsmål som: – er det noe jeg flykter fra, og som jeg ikke har turt å kjenne på eller forholde meg til?
-hva er mine behov om jeg virkelig kjenner etter?  -Hva er det som er viktig for meg, og hvem ønsker jeg egentlig å være? Dette kan være noen av spørsmålene som er viktige, og som den medikaliserte versjonen av oss selv har hindret oss i å utforske. 

Og kanskje er det nettopp her vi kan finne veien til å bli aktiv aktør i eget liv. På mange vis handler det om å kunne ta bolig i egen kropp, psyke og følelser, og en mulighet til å bli et helere menneske.